Ordene, språket, har helt fra opprinnelsen, i en fjern, tåkete fortid, vært den sentrale drivkraften i stadig utvikling av bevissthet og tenkeevne, vår evne til skritt for skritt å nærme oss universets store sannheter.

Når og hvordan oppsto språk? Ingen vet. Det eneste vi vet, er at det skjedde for veldig lenge siden. Noen antyder at homo-slektens språkutvikling startet for 50-60.000 år siden, før Homo Sapiens la ut på sine store utvandringer fra Afrika til andre kontinenter. Ifølge noen forskere, bruker urfolk overalt i verden språk som slekter på språk brukt i Afrika.

Ord er ikke bare uvurderlige hjelpemidler for å skape samhold og kommunikasjon. Ord er også makt. Den som behersker språket og ordenes iboende kraft, har antakelig til alle tider hatt muligheten til å samle og lede andre. Men også til å villede, manipulere og dominere andre. Gjennom ordene har menneskesamfunnet opplevd mange og store demagoger, ledere som har aspirert til å være folkeledere, men som ble folkeforførere ved hjelpe av sin intensitet, karisma og gode talegaver, med appeller til følelser og gjerne også til fordommer. Et av de kjente eksemplene fra europeisk oldtid, er den romerske statsmannen Cato den eldre. Han ble beryktet for at han avsluttet alle sine taler med å si: For øvrig mener jeg at Kartago bør ødelegges. Kartago ble jevnet med jorden av romerne i år 146 før Kristus.

Det går en demagogisk rød tråd fra oldtidens statsmenn til 1900-tallets fascistiske og nazistiske lederfigurer, og videre til politikere som i våre dager bevisst bruker «fake news» og konspirasjonsteorier til å forvirre, villede og tegne fiendebilder – og peke seg selv ut som redningen.

Ut gjennom denne utviklingen ser vi også at selve språket, ordenes betydning, manipuleres og tilpasses en bestemt historiefortelling, og en bestemt hensikt. Vi ser at sentrale begreper i språket, som de fleste av oss mener har en noenlunde ensartet betydning, blir tillagt avvikende eller endog motsatt innhold, av politiske ledere som med stadige gjentagelser av usannheter og nedvurdering av motstandere, etablerer sine nye fortellinger, som mange etter hvert aksepterer. Når presidenten i Kina sier at det er udemokratisk å si at Kina ikke er et demokrati, eller at andre statsledere sier at de utvikler sin form for demokrati, der liberale verdier som vi tar som en selvfølge, ikke har noen plass, begynner mange etter hvert å tenke at: ja, det finnes kanskje flere varianter av «demokrati». Er vår variant den beste?

Gjennom de senere årene har våre vestlige samfunn opplevd en «inflatering» av ord og språk. Gjennom medienes kamp om å rope høyest for å skaffe seg oppmerksomhet, gjør bruken av oppblåste bokstavtyper og omtrentlige formuleringer at ord mister sin egentlige betydning, og til dels ufarliggjøres. Det er naturligvis kjedelig, og for noen utfordrende, når renta stiger med et kvart prosentpoeng, når en fotballspiller blir skadet, når snøen ikke kommer når skiene er preparert, men «krise» er det vel egentlig ikke. Terskelen for å beskrive ganske hverdagslige hendelser som «krise-», «krig-» eller «katastrofe-» er blitt skremmende lav. Moderne tiders slang eller sjargong, bidrar også til en utarming av ordenes egentlige mening. Når noe som er veldig bra eller positivt skal poengteres, brukes stadig oftere ord med motsatt innhold som påhengt adjektiv for å få fram det enestående i hendelsen. Det blir sykt, eller endog sinnssykt bra. Noe annet kan være dødskult eller dritbra. Innad i grupper som snakker sammen med slike språkbilder, oppleves nok dette som presis kommunikasjon. Men ordene ligger igjen på den språklige slagmarken, misbrukt og degradert. Språket blir trangere og forflatet. Og slik bruk av ord er smittsomt. Vi ville kanskje ikke selv ta i bruk slike forvrengninger for å forsterke en opplevelse, men tar oss i at det plutselig er blitt en del av vårt hverdagsspråk. Da kan vi lytte til Hans Børli, som i et dikt sier:

Arket er vakrest

når det er kvitt.

Spar det for ordet,

som ikke er ditt.

Språket er bunnstokken i vår kultur. Det er vårt felles ansvar å hegne om det, og ikke la det gå råte i bunnstokken.