Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.
Her, på en het midtsommerdag, går tankene tilbake noen korte uker, til da en ny sommer var i ferd med å overta årstidsscenen fra en sen vår. Trærne rundt det gamle gårdstunet foldet nølende ut bladene sine, og viste alle de vakre nyansene av grønt som er vårens gave til alle som tar seg tid til å være til stede. Tunet er allerede i ferd med å få tepper av løvetann. Denne vakre, solgule blomsten som av mange avvises som «ugras».
Her, på stabburstrappa, lukter det gamle tømmervegger og tradisjon. Rundt meg framstår gamle, nennsomt restaurerte tømmerhus som en integrert del av naturen. Og jeg fornemmer at her kan jeg sitte, som på naturens skolebenk, og oppleve hvor enkelt det noen ganger kan være å finne ro og fred i seg selv.
Tvers over tunet har svalene bygd sine reder i utgravde groper i torvtaket på Eldhuset. De har en travel tid nå. Utfører sine flygeoppvisninger, akrobatisk og lekent. Men for dem er det jo også en jakt på mat, å fange insekter på flukt i luften, og bringe dem tilbake til ungene i redet. De lever sine liv i luften, og oppholder seg sjelden på bakken. Uavbrutt til stede i det de gjør, akkurat nå, om det er lek, hvile eller matauk. Jeg er betatt tilskuer, og tenker at denne tilstedeværelsen er nøkkelen til ro i sinnet, også for oss tobeinte.
Vi mennesker er opptatt av å ha tilgang til flere og mer avanserte apparater som skal hjelpe oss å orientere oss i en stadig mer uoversiktlig hverdag. Om det er bilen, telefonen, nettbrettet og pc-en, smartklokken eller alt det andre som preger våre digitale liv, trenger de regelmessig påfyll av energi. Men vi selv trenger også en ladestasjon. Et sted, et medmenneske, skogen eller fjellet, eller en altoppslukende hobby som vi kan oppsøke når energien forsvinner og vårt indre batterinivå blir lavt. Dette tunet er min ladestasjon. Etter litt tid her, avtar grubleriene, og bekymringstankene glir ut av bevisstheten. Tankespinnet roer seg og løser seg opp. Da trer det som for meg er viktig for et «godt liv» tydeligere fram. Naturlighet, enkelhet, kjærlighet og omtanke for alt levende. Nærhet til naturen er en inspirasjonskilde som styrker balansen i kropp og sinn.
Det går fort i samfunnet rundt oss. Og dette tempoet smitter også over til det som skjer inni oss. Stressnivået kan i perioder bli for høyt, og det er som vi vet, ikke særlig helsebringende. Selv om de fleste av oss er ganske tilpasningsdyktige, kan vi komme litt bakpå i forhold til forandringer i omgivelsene, som skjer raskere og raskere. Noen vil oppleve at det kreves av dem at de skal prestere, utvikle seg og framstå på stadig nye og «bedre» måter. Hvis vi ikke da har vår ladestasjon innen rekkevidde, kan det lett ende i en bråstopp.
Når vi oppsøker ladestasjonen vår, gir vi oss den tiden vi trenger for å få kontakt med vårt egentlige selv. Da kan vi omfavne oss selv og stille oss de spørsmålene vi ofte utsetter i hverdagen: Hvordan har jeg det nå, egentlig? Hva ville vært godt for meg å gjøre akkurat nå? Da lar vi egne behov og lengsler får komme til orde, og legger til side de forventningene vi tror andre har til oss. For i den travle hverdagen er jeg den jeg tror at andre tror at jeg er. Her, på ladestasjonen, kan jeg etter hvert få kontakt med den jeg innerst inne ønsker å være. Her kan jeg la dagen bli det den blir. Lage mat når jeg er sulten. Ta en blund når jeg er trett. Åpne den boken jeg har ønsket å lese en stund- ja, kanskje til og med lese noe i den. Kjenne på at Gjøre-modus svekkes og erstattes med en Være-følelse. Noen dager kommer de store, eksistensielle spørsmålene sigende inn i dette refleksjonsrommet. Jeg lar dem komme, og vet at de ikke krever svar. Det er nok med undringen. Det er en frihet i følelsen av å ikke behøve svar, vite at jeg ikke trenger å vite, slik Hans Børli avslutter sitt dikt «Fred»:
Bare være,
bare la den store gåta
være sitt eget svar.
Og når det kjennes riktig ut, dra videre, uten rekkeviddeangst. Og det er godt å vite at ladestasjonen vil være der når jeg trenger den. Ta vare på din ladestasjon. Plei den og hold den godt ved like. Noen ganger kan bare vissheten om at den er der, tilgjengelig, være nok til å stresse ned og lede oss på veien til den indre freden.
Ofte brukes et språk og ord som kamuflerer mening mer enn det klargjør
